Jeg liker sesonger.
Sesonger gir forandring. Planlagt forandring, ikke forandring i planene.

Jeg liker
ting som er planlagt. Ting som jeg kan planlegge. Ikke nødvendigvis på papiret.
Jeg bruker hodet som planleggingsbok, ikke alltid like vellykket, og har
kanskje bare en liten huskelapp på resten.

Det kan være mange teorier på
hvorfor jeg liker å ha ting ryddig planlagt inne i hodet mitt. Jeg liker å ha
ting på rette rekker. Hvis man kaster et blikk inn på arbeidsrommet mitt, i
drivhuset eller i stua så ser man bevis på at det ikke lar seg gjennomføre i
praksis. Alt for mange faktorer spiller inn som motarbeider de rette rekkene
inne i hodet mitt.

Men gleden
og energien jeg får av å ha det ryddig i hodet mitt kommer familien og de rundt
meg til gode. Jeg har lett for å glede meg til ting. Jeg har lett for å grue
meg til ting også, men noen ganger blir jeg overrasket over at ting jeg har
gruet meg til blir bra allikevel.

Tenk hvor
lett det er å glede seg til våren. Mitt mål på våren er uke 10. Det vil si
begynnelsen av mars. Da begynner oppkjøringen til vårsesongen på gartneriet. Da
kan jeg endelig bli møkkete av jord igjen, stå i veksthuset i varmen å høre
slutten av vinteren renne av taket mens jeg steller med småplanter og nysåning.
Vi er fulle av energi og planer.

I mai gruer
jeg meg litt igjen. Jeg er ikke så glad i 17.mai. Liker ikke å gå og stå i kø,
men hiver på meg bunaden og pusser unger og går i tog, spiser is og roper
hurra.

I juni
overlapper vårsesongen og neversankingen hverandre og tiden blir i knappeste
laget. Men det er fremdeles energi igjen fra vårsesongen og jeg begynner å
planlegge ferie og Finnskogdager. Bare ferien er over og ungene begynner på
skolen nærmer «potisopptainga» seg. Den trenger ikke jeg å planlegge. Da er det
bare å møte opp og jobbe. Godt det og. Forutsigbart, unntatt været da.

Høstsesongen
på gartneriet avsluttes i slutten av oktober. Planene for neste år legges og
arkiveres.

Jul.
Juleforberedelser, advent. Ord jeg
elsker. Ikke for at julebudskapet er viktig for meg, det er stygt å lyve, men
for at jeg liker sesongskifter. Planlegge, handle julegaver, tenne lys, rydde,
skifte farger. I min arbeidsløshet etter at gartneriet er stengt, kan jeg
stulle hjemme og planlegge jul. Helt fram til jeg får jobb på blomsterbutikken
og får julen intravenøst i 2 uker før julekvelden endelig er der.

2 veldig
hektiske uker kulminerer i en totalt arbeidsfri julaften. Svigermor lager
julemiddag. Det eneste jeg gjør er å koke kaffe til kvelds. 1. juledag går med
til å gjøre ingenting. Den største ingentingdagen i året. Ingen planer, ingen
besøk, ingen maser. Alle er fornøyd, mette og lette å ha med å gjøre. Da kan
jeg slenge meg ned med en bok jeg aldri tar meg tid til ellers.

2. juledag
kjenner jeg at jeg har hatt fri lenge nok. Begynner å planlegge igjen. Men hva
skal jeg planlegge nå da? Det er fremdeles 10 og en halv uke igjen til jeg skal
på jobb. Fremdeles en uke igjen av juleferien. Januar står foran meg og peker
nese.

Nyttårsforsetter?
Kanskje jeg skal bli en bedre mamma, mer tålmodig, mindre krevende, slutte å
mase om rydding og lekser. Kanskje jeg skal bli som de andre supermammaene som
i tillegg til full jobb har middagen klar før ungene skal kjøres på trening,
stiller i foreldreutvalg, våger å stikke frem nakken for å kjefte på skolen
eller kommunen eller begge deler når disse har forsømt barna våre og alltid har
hjemmebakt til foreldremøter og skoleavslutninger. Kanskje er det ikke samme mammaen som gjør
alt det der? Kanskje det bare er jeg som tror det. Jeg må løpe innom Kiwi etter
jobb for å kjøpe en rullekake eller en pakke kanelsnurrer før jeg akkurat
nesten ikke rekker ungenes sanginnsats på skoleavslutningen. Innsatsen min blir
litt klumpvis når jeg har sesonger hele tiden. Men når jeg ser på vintersesongen
legger jeg forhåpentligvis inn høygiret og kjører på skoleturer, har middagen
klar, baker og møter ungene ved bussen når de kommer hjem. Jeg tror jeg får
ståkarakter som mor allikevel, selv om jeg ikke har A4 jobb.

Selv om vi
har 3-4 bursdager i de første månedene i året har jeg for lite å planlegge.
Halve gleden med en sesong er jo planleggingen. Nå som julaften og 1. juledag
er gjennomført er jeg mentalt ferdig med jula. Følelsen av å måtte planlegge
noe, men jeg vet ikke hva gjør meg rastløs. Kanskje jeg skal prøve å ikke
planlegge noe? Ta ting på sparket? Si ja til alt og ordne ting ettersom
behovene melder seg. Tror ikke det.

Januar skal
bli ryddesesongen. Så bare gled dere unger!